Ubestemt tid = 6 dager

Det var en time til toget vårt gikk og vi dro å handlet inn for helga ( soypuckar, ost, tortillalefser, vin, røyk, masse grønnsaker bl. a. squash, avokado og asparges, litt superchips, nøtter og smøreost) Situasjonen var stressende og varmen var ikke til hjelp. Vi heiv sekkene på ryggen og dro videre for å plukke opp Argo, en hund.

Heldigvis rakk vi toget, og med overraskende god margin. Så, der satt vi da, lo og hadde det megafestlig i en halvtimestid. Plutselig gikk alle passasjerene av toget, vi tenkte "hm, her skal mange av", men så kom en konduktør og sa med morsk stemme "Ska dåkk vær med videre må dåkker skynt dåkker, no ska vi kjør buss!" Med argo i armene og sekkene slepende etter oss fikk vi kommet oss av toget og sprunget bort til bussen bare for å finne ut at den var full og at vi måtte vente på en ny.

Vi fikk en minibuss med dansebandmusikk inni. Den afrikanske damen som satt ved siden av oss gjorde bussturen lettere for både meg, ingrid, men spesiellt Argo. Han fikk sitte i fanget hennes å se ut av vinduet (Takk, dame!)

Da vi endelig kom fram til steinkjer, etter en ny runde med tog, ble vi hentet av farmoren til guri, Solvor. Hun er en fab dame, og serverte oss nyfisket fisk, is og kake. Halv ti førte en ny buss oss videre mot hytta, men 3 km fottur ventet oss.

Livet på hytta gikk over all forventning. Det er så godt å bare bruke dagene på å bade, ro i båt, gå tur og sole seg. Den eneste nedturen var at vi hadde alt for lite mat, da vi hadde ventet oss nye forsyninger på mandag, og bare kjøpt inn til da. I tillegg gikk mobilene våre tom for batteri allererde den første kvelden og dette gjorde oss totalt skjermet fra omverdenen. Dette førte til at vi måtte spille mye sims, for å lage vårt eget virituelle univers. Det var kjempeartig, men også der møtte vi mange prøvelser...

På tirsdag begynte vi å kjenne hungeren. Den kom snikende, og ble bare sterkere og sterkere. Onsdag levde vi bare på en salat, og selv om den var fantastisk god, var det ikke nok til en hel dag. Vi fant ut at vi måtte hjem, det var ingen kjære mor, for hun kunne vi ikke ringe!!! Siste natten var det ingen av oss som sov et sekund, da vi bare vred oss i varmen og nøden. Det var stunder da vi begge tvilte på om vi noen gang kom til å se morgensolen. Men det gjorde vi.
Vi var ute av huset innen kl.1400, ca 3t etter planen. Vi travet igjennom skogen, trøtte og slitne. Det toppet seg for Ingrid, da hunden Argo tvinnet båndet rundt kneskålene hennes og strammet til (ikke med vilje, selvfølgelig). Dette resulterte i to store brannsår bak knærne.

Etter 1 km med trasking på landeveien kom vi til Østvika der det finnes en gård. Utenfor satt to menn, de kunne fortelle at de var arbeidskarer som jobbet med å bygge opp fjøset. Vi spurte om vi kunne få låne en telefon, de sa ja og vi fikk øl også, Argo fikk til og med vann. Guri ringte farmoren sin som fortalte at hun ikke kunne hente oss, men raskt etter fant hun en løsning. Hun ringte noen tilfeldige på vei fra Grong til Steinkjer og de plukket oss opp. Hurra meg rundt!! Så glade vi var. Hjemme hos farmorSolvor, fikk vi igjen et nydelig måltid. Denne gang sto nesten selvskutt elg på menyen, etterfulgt av krokanis. Yum-O!

Togreisen hjem gikk mye lettere enn den oppover, vi skal tilbake på hytta i sommer. Det var veldig artig, og vi savnet nesten trondheim.